Hei igjen dere 🥰
Hvordan har du det? Håper du har det bra.
Jeg merker godt å tatt mye mer rede på meg ved å ta det rolig har gitt meg mye mer energi. Livskvalitet er å ta rede på deg selv og gi deg egentid.
Jeg merker godt at jeg ikke er like pratsom som før sikkert for at jeg trenger ro rundt meg.
I dag har jeg sett på tv å bare vært holder på å koke ris til sushi nå. Gleder meg til å lage en sushi med kveite i. Fikk litt kveite ifra Inger veldig snilt, blir mye mat ifra den til meg å min sønn.
Godt å kan lage litt god mat å bare være å nyte livet mitt..
Kroppen min sier så tydelig ifra om at jeg må redusere fart og tempo.
Tror mine barn som er rundt meg er litt bekymra for meg.
Godt å se at det blir bedre tider fremover å. Igjen vi kan snu det vi ikke ønsker skal vokse.
Det vi legger vår energi på er det som vokser å stort fordi vi gir energi til det.
Det å lage mer mål også få satt opp mer det vi ønsker å gjennomføre så får vi det vi fokuserer på.
Jeg skriver alltid lister for hva jeg ønsker skal vokse mer fremover.
Jeg er mye mer på nå enn jeg trodd jeg var. Selv om jeg kan føle at ting er vanskelig å litt lengre unna en jeg ser.
Men om vi fokuserer på målene våre å er mer takknemlig så kommer det til Oss det vi skal ha.
Jeg ser fremdeles på ukjent arving. De fleste jeg har sett på. Til nå har bodd på barnehjem.
Jeg fikk en erindring da jeg var barn når jeg var hos mor på løkta, hun sa en gang til meg etter at vi hadde mange samtaler om livet mitt å hun var trist for hvordan jeg måtte leve livet mitt.. Hun sa bare du hadde hatt det mye bedre om du hadd bodd på barnehjem..
Jeg erindrer jeg ble trist å lei meg men det var jo sannheten hun sa.. Jeg hadde nok hatt det mye bedre på et barnehjem eller blitt satt bort til noen som virkelig ønsket seg en datter
Som jeg.
Jeg har en søster som fikk en annen oppvekst. Ble tatt bort rett etter fødselen.
Hun var den eneste av oss som hadde en bra barndom egentlig. Selv om hun ble tatt ifra mamma så fikk hun noen som brydde seg om henne å hadde tid ikke minst.
Jeg vokste opp med foreldrene som ikke hadd tid til meg, å det var nok det mor på løkta også så veldig godt at jeg ikke hadde det bra.
I perioder var jeg mye redusert å hadde stort behov for at noen så meg å hadde tid til meg.
Rørende egentlig å reflektere over nå husker så inderlig godt at jeg var på løkta å fikk det budskapet.
Jeg var ikke forberedt på det å huske så godt hvordan det såra meg, dagen etter dro jeg ifra løkta å fikk aldri en telefon om hvordan jeg hadde det. Tok to år før jeg snakket med farmor. Å da var det jeg som tok initiativet til kontakt.
Hvorfor klarer aldri voksne å ta kontakt med oss barn? Hva er så vanskelig? Er det å vise følelser eller er det å være et medmenneske vanskelig?
Har aldri skjønt hvorfor det skulle vær så vanskelig…
Når jeg besøkte henne da etter de to årene så ble hun meget glad alt var like sterkt som før.
Hun nevnt aldri mer at jeg hadde hatt det bedre på et barnehjem. Men skulle ha ønsket at jeg var mer hel inni meg selv da at jeg hadd klart å prate mer om hva hun mente.
Dette får jeg aldri svar på. Så blir kun spekulasjoner.
Ønske deg en nydelig kveld ♥️
Kjærlig hilsen
Elin Weronika
