Hei kjære lesere ❤️

 

 

Hvordan har du det ?

 

Bra håper jeg at du har det, vi må bare nyte livet vårt helt til det siste. Vi vet jo aldri helt hvordan veien vår er planlagt . Det å se rundt seg litt på de som er skuespillere i fra LA , i usa eller andre topper som har mye penger som plutselig ikke har det så fett lenger, så vet vi alle det vi kommer til livet naken å vi fortaler livet også naken å uten noe med oss akkurat slik som i kom til verden . Dette er noe vi er klar over hele tiden men enkelte ganer så kan vi håpe at ting ikke hadde skjedd så tidlig men jeg tenker mer på å leve livet nå , å nyte tiden bedre sammen med venner og bekjente , like så familien som en har kontakt med . Vi må ikke glemme oss bort i å leve vårt liv . Det å se etter hvordan andre lever sitt liv å ikke gjøre hva du selv hadde sett i ditt liv som gir deg mening blir for dumt å ikke gjennomføre det. Jeg tenker at vi lever i alle falle bare en gang som vi vet , hvorfor ikke bare være mer tilstede i dette livet å gi dine venner og familie mye tilbake. Av livsglede også gode minner . Jeg tenker mer på dette nå selv om jeg alltid har vært gammel i min kropp, altså en gamme sjel . Jeg har tenkt som en gammel dame hele livet mitt , vært realistisk å samtidig modig i mitt liv. Det å våge å leve er noe som jeg gjør vær dag å hele tiden tar jeg litt mer sjanser enn i går. Det å være for er mer enn viktig da en ser så tydelig i danes samfunn der demens er mer aktuelt med de som er unge enn før noen år siden . Dette med å se at de du har rundt deg endrer karakter kan ikke være hyggelig . Det å se at de du bryr deg om forfaller pga av sykdom som ikke går å endre på men du dør av den er også noe som setter spor i deg.

 

 

 

Mamma fikk kreft 2 ganger

 

Da jeg var 3 år ca fikk mamma kreft å fikk døds dommen da at hun skulle dø. Hun bestemte seg for da å leve , startet å røye igjen , på den tiden fikk de røye på sykehuset. Legen kom med en konjakk til henne på sykehuset slik at hun kunne kose seg , mamma hadde galgenhumor å lo  mye også hadde det forså vit bra etter forholdene . Her hadde hun bestemt seg for å vinne over kreften , med å gi livet en skjønse. Hun ble friks etter en del runder med celle gift også en del blod overføringer som måtte til ved rana sykehus. Denne tiden glemmer jeg aldri i hele mitt liv. Sykehus korridorene var jeg å pappa ofte å besøkte henne . En gang kom vi på besøk da hun hadde fått blodoverføring å det hadde gått litt galt , blod over hele sengen også laken og alt var tilsølt av blod. Dette synes glemmer jeg aldri , jeg trodde mamma skulle dø , var jo mange leger rundt henne . Glemmer aldri blikket av sykepleieren som sto i korridoren å så bestemt men redd på oss . Viste hun kanskje hva vi møtte på? Dette får jeg aldri svaret på men ka det ble veldig traumatisk for meg i dette øyeblikket , da du tror din mamma er på tur å dø mye blod sprut over alt… å en mamma som roper høyt ut få ut ungen . Hva skjer tenker du sikkert ? jeg klarer å komme meg til mamma for å forsikre meg om hvordan det går til med henne . Mamma sier jeg skal du dø nå ? Nei , men gå ut nå å kom heller tilbake når de har ordnet opp her. Jeg å min far går ut igjen å drar på kiosken også shopper litt til mamma , å meg så kart . Mamma måtte jo få noe godt i fra oss.  Denne episoden med blod skulle følge meg hele tiden da jeg ikke klarte noe som hadde med dette å gjøre i min barndom , jeg datt alltid om . Jeg tenker dette må stamme i fra denne episoden som hadde limt seg fast i meg å jeg kan merke dette enda hva slike situasjoner gjør med kroppen min allerede i dag.

 

Jeg får beholde mamma til jeg er i 30 årene

 

Da kommer kreften tilbake igjen jeg vet da i mitt hjerte også i det innerste i meg nå mister jeg deg. Jeg bare skjønner at nå må jeg gjøre mitt beste for å få mest mulig ut av våre liv mens hun enda lever. Jeg fikk dessverre rett hun døde til tross for at hun ble friskmeldt flere ganger, men jeg bare kjente dette på meg hele tiden at jeg får ikke beholde deg nå. Kroppen min og sjela mi var klar over dette. Jeg tenkte på en ting før mamma døde jeg får jo aldri se deg gammel siden du dør ung … jeg måtte ta ordende tilbake mamma fikk håret tilbake å det kunne være grått. Hun var i utgangspunktet lys i håret så denne gråfargen var ny. Det å nyte siste epoke er viktig å lage gode minner mellom alt vi gjør. Det er derfor jeg er så takknemlig for hva jeg å barna gjør sammen at jeg har ikke ord. Jeg var nok ikke helt klar på å slippe henne i fra meg , siden jeg var i 30 årene følte jeg at jeg kunne få beholde henne litt til. Det var en rar følelse den siste reisen vi dro å tok farvel med henne . Hun skulle dø det viste vi bare ikke hvilen dag dette skulle skje på. De verdier vi har må vi dele med de vi er glade i , om de er små eller store er ikke så nøye men dette å dele historier også gode minner er viktig . Det å erindre siste perioden i mammas sitt liv var mye spennende ting selv om mye var også veldig trist å ikke minst surrealistisk . Det å se at enkelte venner tok avstand i fra meg å ikke tok kontakt med meg etter mamma døde var rart. Det gjorde noe med meg dette også. Selv om en kan skjønne at noen synes døden er vanskelig å snakke om så er det dette vi alle kommer til å møte på videre i livet. Er det slik du ønsker å bli selv å møtt ved å bli avvist da du mister noen ? eller være den som ikke tar kontakt ? dette er viktig å reflekter mer over også ikke være så egoistisk i seg selv å kun være den som dyrker seg og sitt. Enkelte kom med blomster med så fine kort med at det sto de skulle alltid være for meg , de har jeg ikke lenger i mitt liv da jeg og mine barn ble kuttet ut av de alle sammen. Det å se ord og handling ikke samsvarer gir en bitter smak i munnen hva er det egentlig vi prøver oss på her ? Det å miste alle mine nærmeste i ett jafs nesten har sikkert påvirket meg veldig.  Dette med å stå alene i alt å ikke ha noen som vil høre hvordan det har gått med barna dine eller slikt er sårt , jeg må innrømme det. Det å ikke ha noen som orker å ta kontakt med mine barn av de er også sårt. Det gjør meg og mine barn enda sterkere , men det er enda et sår som aldri helt har grodd selv om jeg har akseptert dette . Så er det en del som burde ha vært men jeg har akseptert situasjonen også  måten jeg har blitt behandlet på. Det er derfor jeg overfor mine barn aldri avviser de eller sier nei . Fordi jeg vet så inderlig vell hva ordet nei påvirker oss mennesker å samtidig så er jeg totalt i mot å avvise noen da dette er noe jeg har opplevd hele mitt liv så kommer dette ikke på tale å kopiere denne elendige adferden som jeg måtte lide under. Det er ikke noen som gjør slikt mot sitt eget avkom som kan ha det bra med seg selv.

 

Kjærlig Hilsen

 

Elin – Weronika