Hei😗
En reflekterer ikke alltid over livet , hvordan en har det , så lenge alt e vel og greit.
Den 31 desember 2012 , selveste nyttårsaften fikk jeg telefon i fra min mamma . Hun ønsket meg en riktig god nyttårsfeiring. Hørte på stemmen hennes at hun hadde et buskap som var meget viktig.
Legen hadde ringt henne å formiddlet at hun hadde kreft , å at hun måtte komme til Mo så snart hun kunne rett etter ny året.
Den nyttårsfeiring ble ingen god feiring. Selv om en god venninne av meg ba at jeg måtte komme til henne. I stede for å være alene.
Dagene etter, ble fylt med kaos tanker om hvordan kommer framtiden til å bli . En sorg fordi en vet at kreft betyr noe alvorlig.
Da jeg hentet mamma på flyet , ante jeg ikke hvordan hun var , kreft diagnosen Kværnet i hode mitt.
Mamma hadde en stor svulst i magen , så legene hadde informerte henne om at dette var alvorlig.
Da hun kom ut av flyet satt hun plutselig i en rulle stol, husker godt at jeg måtte jobbe mye med selv , for å ikke la følelsene flyte.
Når vi er vandt til at mennesker rundt oss har det bra. Så er vi ikke alltid like godt forberedt på å se de i nedsatt funksjonsevne. På flyplassen var det selvsagt mange kjente, jeg taklet ikke da å prate med noen. Enkelt forklart fordi jeg var i sjokk.
Vi ønsker alltid det beste for våre, å er ikke forberedt på å se stor endring.
Det å se en mamma edre seg i karakter og utseende ble tøft og sanntid lærerikt. Jeg lærte mye om meg selv og andre.
Jeg lærte at en kan ikke ta alt for gitt. Det å kunne være for henne, å støtte henne opp. Var for meg veldig viktig.
I denne perioden så var jeg ikke helt meg selv.
Mange mennesker som både jeg kjenner og som var gode venner med min mor. Hadde ofte noe godt å si til meg. Var ikke alle gangene jeg taklet dette like godt. En ble fort beveget å trist uten at en kunne sette ord på hvorfor en ikke klarte å holde igjen.
En må tørre å være seg selv , selv om følelsene kan ta litt overhånd. Vi er mennesker som alltid utvikle oss, å fordi vi hele tiden er under utvikling så må vi tåle at vi er slik vi er.
Jeg merker godt at når jeg var på jobb , selv om mamma da var i mine tanker , så var jeg sterkere. Jeg kunne prate så godt å kjærlig med døden og kreften og hvordan vi må være over for våre nærmeste.
Tror at da var jeg i en arena jeg både var trygg og samtidig så var jeg på jobb. Da må en kle på seg et ansikt at vi tåler en støyt . For å ikke gjøre pårørende og pasient redd.
Da mamma fortalte om kreft diagnosen sin . Så lyttet jeg. Jeg lot henne formiddle det hun selv ønsket.
Det som var viktigst for meg var at mamma hadde det bra. Pluss at hun hadde god livskvalitet. Så var godt å få henne til å flire , muntre henne opp. Være en god mentor for henne.
Det at en fikk alle disse gode samtalene med henne, er gull i dag.
Som du sikkert forstår så gikk det ikke mammas vei. Hun døde under 1 år etter at hun fikk kreft diagnosen.
Det å miste sin mamma da en selv er i 30 årene var tøft. Det har preget meg veldig. Har ikke en mamma som en kan ringe eller besøke lengre.
En må ta vare på alle gode øyeblikk som en for i livet sitt. Vær god mot mennesker rundt deg. Vise raushet overfor alle e kjempe viktig. En vet ikke selv når en står i det.
Tusen hjertelig takk for at du leser bloggen min ❤❤❤
MVH
Elin Weronika Skarstad.
