Hva skal jeg si ? Blir jeg avist ? Blandede følelser !

Hei !

 

Dette ble en magisk dag, må si det ringte min aller aller første stefar, har ikke snakket med han på sikkert 30 år , hadde en del spørsmål som jeg ønsket å få svar på , i forholdt til bokprosjektet mitt.

 

Den energien da en skal ringe noen som en ikke har parate med på så lenge, hva skal en si , blir en avist ? det ble blandete følelser. Det å åpne opp hei mitt navn er Elin – Weronika Skarstad, snakker jeg med Per Enge, ja du gjør det . Kan jeg få stille deg noen enkle spørsmål hører du forresten hvem jeg er ? Nei det gjør jeg ikke , jeg er Datteren til Torbjørn Skarstad .

 

Jeg merket så godt at jeg var så spet på hvordan han kom til å ta meg i møte, jeg måtte være korrekt i mitt språk også formidle fort hva jeg ønsket å spørre om , det var ikke om han å mamma , det var hva han hadde observert noe rundt mamma, som kunne være merkelig. Da i tanke på at han viste om mammas datter som ikke jeg viste om. Jeg viste også at mammas datter hadde oppsøkt Per Enge anng mamma, da hun selv var på søken etter å finne mamma, da hun fikk se bilder av meg å fikk vite at hun hadde flere søsken

Har du tid å prate litt Per ?

Ja klart jeg har  jeg ønsker å bare spør deg om noe om mamma, du vet den datteren som hun hadde som ingen viste om ? Ja det vet jeg  , mamma måtte gå med korsett under hele det svanger skapet, åh måtte hun det. Ja hun fikk ikke lov til å vise omverden det. Merket du en stor forandring på henne , at mamma falt bort , under da dere pratet eller i andre situasjoner ? Kan du huske noe slik ? Du Elin – Weronika det er jo så mange år siden , jeg husker ikke . Da forteller jeg at flere av mamma sine slektninger de erindret at mamma falt ut også hadde en rar adferd. Derfor jeg måtte spørre deg om dette.

Det å få lov til å låne litt tid , også høre at han som var min aller første ste far ble oppriktig glad for å prate med meg , vi fikk en meget hyggelig stund , noe som jeg satt meget stor pris på. Tross alt så har vi delt masse i løpet av livet, i fra 1984 til 1989 sammen , så ble en epoke som jeg også aldri glemmer. Det å få det glimtet som jeg også husket så godt av, den gode å snille mannen som en gang var en av mine faste personer som jeg snakket med mye. Han vet hvordan jeg også hadde det , i den tiden på Fauske men det å få prate med han gjorde meg veldig godt.

Det å avslutte samtalen med at om du er på mo kontakt meg så sees vi over en kopp kaffe.

 

Det slo meg at han gikk av med pensjon da jeg var 28 år, mamma fikk sitt verste mareritt opp før dagen også vi alle rundt henne fikk vite denne hemmeligheten . litt surrealistisk å tenke på at denne tiden så gikk min første ste far inn i pensjon også fikk vi alle her hjemme , en litt spesiell krise som ingen av oss viste hvor den kom til å ende. Mamma var så redd for å miste oss alle som hun hadde rundt seg etter at dette budskapet kom for dagen , det var ikke vurderte å kutte båndt eller tvert i mott , en måtte knytte båndet nærere fordi hun trengte så veldig at en viste mamma den omsorgen som hun hadde tapt i barn dommen, det å tape noe , det komme alltid igjen i et annet steg i ditt liv. Så aldri si at du eller andre ikke fortjener omsorg eller kjærlighet alle fortjener  det uansett hva vi mener.

 

 

Vi har en felles historie en gang så bodde vi under samme tak , også var vi ett, det å huske tilbake til denne tiden husker jeg at jeg hadde det bra, veldig godt også var han en veldig snill mann. Det å nå nesten 30 år etterpå få lov til å prate med han , å bli så positivist overasket at han så seg tid til det, var noe jeg oppriktige satte pris på. Det at han viste så stor interesse om hva jeg gjorde også om , hva jeg jobbet med så ble jeg ekstra glad for. Da ble målet med samtalen veldig hyggelig . Det at han å mamma ikke hadde det bra sammen , hadde ingen ting med oss barn å gjøre. Tror faktisk at det hadde mye med mamma selv å gjøre , og alt hun slet med pga av at hun aldri tok å motet seg opp til å få bearbeidet disse følelsene om gjøre at hennes trang til å hele tiden måtte på reise eller gjøre noe annet , hadde ikke den roen som hun burde ha hatt. Det ble sikkert slik pga den indre uroen også føle hun seg sikkert mislykket på det som også ble det store tapet som også skulle ødelegge henne for et rikt liv.

Dette må jeg si at jeg har lært enormt så mye om livet , hva en bør bruke sine resurser på , også hva en bør legge bort tiden på.

Det å få informasjon om at felles kjente av oss var gått bort, å vi kunne reflektere over de felles kjente som vi hadde jeg å Per var veldig godt, livet er ofte skjørt , det må leves også må vi tilføre det masse livs glede. Jeg nærmet meg til å våge å spørre om han hadde funnet seg en dame og leve lykkelig med, fikk en kjapt svar at det var ikke noen som hadde gitt han det han likte. Det ble mye latter også , tror oppriktig at han likte samtalen .

Per måtte spørre meg , om det virkelig var tilfelle at mamma var død, fordi han hadde fått vite det i fra noen mamma kjente på Fauske , måtte bekrefte at dette stemte, at kreften tok henne .

Måtte si til han , vi må leve mens vi lever , ha det mest gøy tilføre latter også ha det gøy . Det å ha sunne verdier å samtidig være i rett stemning det er medisin til sjela .

Selv om han ikke hadde observert noe på mamma, så var hun meget flink til å kamuflere for omverden hvordan hun oppriktig hadde det, det er trist at en skal verne seg selv for å få det godt i livet. Derfor er det så viktig at en jobber målrettet med å fordype seg innen for denne situasjonen, fordi jeg mener også påstår jeg at denne situasjonen som hun levede i , ikke var bra for henne .

Ved at jeg også fordyper meg inn i dette psykologisk ,noe som jeg er sykt interessert i , så finner en også mer svar på det en lurer på.

 

Tusen takk fordi nettopp du  leser bloggen min.

 

Mvh

 

Elin – Weronika Skarstad

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg